Tungras er et vanlig ugras langs veier og i åkrer over hele landet. Det finnes dessuten i fjæresteinene langs kysten. Hele den overjordiske delen av urten kan brukes som medisin. Drogen har et innhold av kiselsyre på ca. 1%, hvorav ca. 0,08% er løselig i kokende vann. Da kiselsyren kan styrke lungenes bindevev, har tungras i flere europeiske lands folke- og skolemedisin vært brukt som middel mot lungetuberkulose og kronisk bronkitt. Særlig har den vært anvendt i teblandinger ved langtidsterapi. Tidligere tiders bruk mot tuberkulose har nå imidlertid bare historisk interesse. I nyere tid synes tungras å ha blitt mest brukt til te på grunn av sine urindrivende og desinfiserende egenskaper.

I eldre tider ble plantesaft av tungras også brukt som et blodstillende middel, og var særlig anbefalt for å stoppe neseblod. Noen urteleger foreskriver en te laget av tørket tungras som et utvortes astringerende middel for å hele blødende hemoroider. Innvortes kan slik urtete brukes mot diaré og mot sykdommer i urinveiene. De knuste bladene, eller et sterkt avkok av planten, kan brukes som blodstillende og sårrensende middel. Tungras kan ellers brukes ved milde katarrer i luftveiene og ved betennelsestilstander i munn og svelg. En klinisk undersøkelse kunne vise at bruk av en munnvask med urten i to uker hadde en betennelseshemmende virkning ved tannkjøttbetennelse. Ved ulike sopper i huden har bruk av tungras vist en antimikrobiell virkning.

Vitenskapelige undersøkelser har ikke entydig kunnet fastslå tungraset effekt som et astringerende middel til utvortes bruk, eller som middel mot diaré ved innvortes bruk, men farmakologer fastslår at på grunn av plantens innhold av garvestoffer kan slik bruk kan være effektiv.

I kinesisk urtemedisin har tungras vært brukt i over 2000 år. Her har urten vært ordinert for å drive ut innvollsorm, til behandling av diaré og dysenteri, og som urindrivende middel, særlig når vannlatingen er smertefull.

Fruktene til tungras ligner bokhvetefrukter og er like stivelsesholdige som disse. De har derfor vært brukt som nødmat, en tradisjon som kanskje har vært mest utbredt i Finland.