I folkemedisinen er svaleurt kjent for å være en brukbar urt ved leversykdommer, forstyrrelser i fordøyelsessystemet og ved øyeirritasjoner. Når svaleurt brukes innvortes, vil den kunne støtte opp om lever- og gallefunksjonen, og beskytte mot leverskader ved hepatitt. Den kan også anvendes til å stimulere fordøyelsen og behandle krampetilstander i fordøyelsessystemet. Plantesaften har vært brukt utvortes til å fjerne vorter, mykne opp liktorner og løsne dårlige tenner. Alkaloidene i svaleurt har helt fra slutten av 1800-tallet vært benyttet i kreftbehandling. Dens evne til å helbrede kreft ble tillagt planten av blant andre pastor Kneipp. Utvortes dryppet man noen dråper på hudkreft, og det skulle ha god effekt.

Det antatt mest effektive innholdsstoffet i svaleurt er alkaloidet chelidonin, som er beslektet med papaverin som finnes i opiumsvalmue. Stoffet har krampeløsende virkning, og effekten er temmelig spesifikt rettet mot gallegangen og bronkiene. Dessuten virker det svakt beroligende. Ved innvortes bruk av svaleurt synes imidlertid virkningen å være temmelig uforutsigbar. Det kan skyldes store variasjoner i kvaliteten på urten, noe som igjen skyldes at preparater raskt taper sin virkning ved lagring og at det ennå ikke finnes noen metode for å stabilisere innholdsstoffene. Plantesaften kan ha god virkning i inntil ca. seks måneder, men lagres den lenger synes virkningen å avta raskt. Dette er nok en av årsakene til at svaleurt har svært varierende ry blant urteleger.

For innvortes bruk må verdien av svaleurt i våre dager derfor anses som liten, og man bør ikke forvente seg særlig mye av denne urten når den brukes alene. Det er hovedsakelig som en ingrediens i urteteer for galleblæren at den kan ha en plass. Her vil den kunne virke krampeløsende og stimulerende på gallestrømmen. Men siden innholdet av alkaloider og andre innholdsstoffer i planten varierer så mye, er det vanskelig å forutsi effekten. Alt i alt er svaleurt en plante med interessante medisinske egenskaper, men på grunn av manglende metoder for standardisering av innholdsstoffene, er den vanskelig å dosere, og derfor lite å stole på til innvortes bruk. Å anvende plantesaften på øynene mot ulike øyeproblemer, som var en vanlig anvendelse av planten i eldre tid, blir sterkt frarådd. Den rene plantesaften kan etterlate seg oransje flekker på både hud og klær.

Svaleurt kan brukes utvortes til å lindre og fremskynde heling av hudlidelser som eksem. Den gule melkesaften i planten er så kraftig etsende at den kan løse opp vorter og liktorner, som langsomt brytes ned på grunn av virkningen av proteinspaltende enzymer. Utvortes har den også en antimikrobiell effekt ved soppinfeksjoner.