Krypberglyng var en populær medisinplante blant innfødte amerikanere, og de brukte den mot ryggsmerter, gikt, revmatisme, feber, hodepine, dårlig hals og mange andre lidelser. I likhet med inkaenes bruk av kokablad i Sør-Amerika, tygde indianerne på bladene og fruktene av krypberglyng for å oppnå bedre utholdenhet når de var på jakt eller skulle bære tunge bører. De puttet også blader av planten i munnen når de hadde tannpine. Krypberglyng er sterkt betennelseshemmende, antiseptisk og lindrende for fordøyelsessystemet. Inntatt som te letter den kolikk og luftplager i magen. For sår hals ble det anbefalt å drikke, eller gurgle halsen med en te laget av bladene. Innvortes har planten ellers blitt brukt for sine urindrivende og menstruasjonsfremmende egenskaper. Det er også rapportert at den er melkedrivende.

Krypberglyng brukes i våre dager primært på grunn av plantens innhold av en eterisk olje, som er spesielt rik på metylsalicylat. Dette kjemiske stoffet er utgangspunktet for det som kalles aspirin, og forklarer urtens bruk til å redusere smerter, betennelser og revmatiske plager. Den eteriske oljen fremstilles ved dampdestillasjon av bladene, som på forhånd har ligget i bløt. Oljen forekommer ikke i ren form i planten, men som et ikkeluktende glykosid. Før destillasjonen må bladene bløtlegges i varmt vann i 12-24 timer slik at oljen kan dannes i en slags gjæringsprosess (en naturlig reaksjon mellom vann og stoffet gaultherin).

Den eteriske oljen, brukt som liniment eller i salver og kremer, gir lindring til oppsvulmede, ømme eller betente muskler og ledd. Den brukes ved kroniske former for muskel- og skjelettplager, og har også vist seg verdifull ved behandling av nevrologiske sykdommer som isjias og trigeminus-smerter. Oljen blir undertiden brukt til å behandle cellulitter, en bakterieinfeksjon som angriper hudens bindevev. Den eteriske oljen fra krypberglyng må kun brukes utvortes, og den kan være giftig for lever og nyrer ved lengre tids bruk. På grunn av giftigheten brukes oljen lite i aromaterapi.