I den norrøne sagatiden ble gulmauren helliget fruktbarhetsgudinnen Frøya, og ble av den grunn kalt frøyagress. Man mente at den lindret smerter under barnefødsel hvis det ble laget et knippe av den i barselsengen. Lagt i barnets vugge skulle den holde hekser og trollskap borte. Fra kristen tid har vi legenden om at det var den velluktende, myke, gulblomstrende mauren som jomfru Maria brukte i krybben til Jesusbarnet. Det gamle folkenavnet Jomfru Marias sengehalm, som er kjent fra mange steder i Norden, viser nettopp til denne folkelige legenden. Den behagelige, honningaktige duften av blomstene, og lukten av høy fra de tørkede bladene, gjorde denne planten velegnet som fyll i madrasser.

Urtete av gulmaure smaker litt bittert, og brukes hovedsakelig som urindrivende middel og mot hudsykdommer. Som dens nære slektning klengemaure (Galium aparine), ordineres planten ved nyrestein, blærestein og andre urinveissykdommer, heriblant blærekatarr. Teen kan lages ved å bruke to toppede teskjeer tørket gulmaure til 250 ml kokende vann, og av denne teen drikkes 2-3 kopper daglig.

Utvortes brukes gulmaure til sårbehandling, og har da en legende og sammentrekkende virkning. Den blir enkelte ganger brukt som et middel mot kroniske hudsykdommer som psoriasis, men klengemaure foretrekkes vanligvis som behandling ved slike lidelser.

Gulmaure har lenge, særlig i Frankrike, hatt ry for å være et verdifullt middel mot epilepsi, men nå brukes den bare sjelden til dette formålet.