Et sagn forteller at det var en engel som viste menneskene kvannen, og forklarte hvordan den skulle brukes. Derfor fikk den navnet Angelica (= engel), og slektsnavnet ble forsterket med artsnavnet archangelica (= erkeengel).

Det var Nordens første urtebokforfatter, dansken Henrik Harpestreng (død ca. 1244), som skal ha en del av æren for å ha gjort kvannen kjent. Etter hans tid kom nemlig kvannen inn i middelalderens urtebøker, som var datidens legebøker. Han anbefalte kvann mot bl.a. hekseri og besvergelser, brystsyke og gikt.

Den berømte sveitsiske legen Paracelsus (1490-1541) har også mye av æren for kvannens ry som medisinplante, og da særlig som pestmiddel. Paracelsus skriver i en av sine mange publikasjoner at han reddet mange fra pesten i Milano i 1510 ved å bruke kvann som medisin. Den var pestmidlet over alle pestmidler. Man mente at kvannrot ikke bare helbredet den fryktelige sykdommen, men at den også beskyttet mot den, bare man tygde kvannrøtter. Gjennom den europeiske middelalderen var kvannerot et slags universalmiddel, og etter hvert som svartedauden spredte seg gjennom landene, hadde legene med seg kvann både for å helbrede pasienten og beskytte seg selv.

Kvann er et varmende og styrkende middel som har betydning ved en lang rekke sykdommer. Alle deler av planten kan hjelpe mot fordøyelsesbesvær, luft i magen og kolikk. Det var ellers ingen dum idé å bruke kvann som beskyttelse mot pest, kolera og dysenteri, for kvann virker bakteriedrepende i mage- og tarmkanalen, samtidig som den øker magesekkens produksjonen av saltsyre. Begge disse faktorene bidrar til å svekke eller ta knekken på de bakteriene som forårsaker de forskjellige magesykdommene. Kvann styrker altså kroppens egen evne til helbredelse.

Kvann kan også være nyttig ved dårlig blodomløp, da den øker blodstrømmen til kroppens periferi. Den brukes spesielt ved Buergers sykdom, en tilstand som innsnevrer arteriene i hender og føtter, og gjør at de lett blir kalde. Ved å forbedre blodomløpet og stimulere opphosting av slim, gir plantens varmende og styrkende egenskaper også lindring ved bronkitt og svekkelsestilstander i brystet. Det er røttene som hyppigst brukes ved sykdommer i åndedrettsorganene, men stengler og frø kan like gjerne benyttes.

Hele planten er et varmende, slimløsende middel som er nyttig mot astma og bronkitt som forverres i fuktige og kalde omgivelser. Et uttrekk av kvann i varmt vann virker svettedrivende og lindrer forkjølelser. Bruken som slimløsende middel er ikke vitenskapelig underbygd, men det er ikke utenkelig at det er den eteriske oljen i planten som gir en gunstig effekt i denne retning. Den eteriske oljen har også rensende og urindrivende egenskaper, noe som gjør planten nyttig ved urinveisinfeksjoner. Urtens krampeløsende virkning gjør den til et effektivt middel for behandling av smertefull menstruasjon. Utvortes brukes kvann i hudpleiemidler og badepreparater, hvor den virker mot utmattelse og revmatiske smerter.

En munk fant i 1510 på å krydre brennevin med kvann og noen andre smaksstoffer og fikk en velsmakende likør.  Fortsatt er kvann hovedsmaksstoffet i fransk Benediktinerlikør, og den er også krydder i norsk St. Hallvard likør.