Til toppen av siden

Varmekabler og husholdningsapparater

Spørsmålet om hvorvidt elektriske og magnetiske felt fra elektriske installasjoner, deriblant varmekabler, kan ha helsemessig betydning har de siste 20 årene fått stor oppmerksomhet.

Enleder eller toleder-kabel?

Varmekabler og varmefolier i gulv og tak er i dag vanlige varmekilder. Der slike kilder er installert kan magnetfeltene være høyere enn i rom uten. Feltene fra en varmekabel avhenger av om det er såkalt enleder eller toleder kabel. En enleder-varmekabel består av en leder der strømstyrken er avhengig av lengden og effekten på kabelen. I en toleder-kabel ligger to ledere med noen millimeters avstand i samme kabel. Strømmen gjennom de to lederne er like stor og går i hver sin retning. Magnetfeltene fra de to lederne vil til en viss grad oppheve hverandre. Feltene fra en tolederkabel er derfor svært lave, rundt 1/20 eller mindre enn fra enleder-kabel, og gir lite bidrag til det generelle feltet i en bolig. Feltene helt nede på gulvet ved en enleder-kabel kan komme opp i 30 µT. Feltene avtar med avstand fra gulvet og gjennomsnittsverdier målt 0,5 meter over gulvet er typisk henholdsvis ca. 1,5 µT for enleder og ca. 0,05 µT for toleder-kabel. Feltene avtar raskt med avstand til kilden. En dobling av avstanden reduserer feltet til omtrent en fjerdedel. Magnetfeltene forsvinner når varmekablene er slått av eller når termostaten slår ut. Felt fra varmefolier ligger som regel mellom felt fra enleder- og toleder-kabler. Som et varsomhetsprinsipp bør man i valgsituasjoner tilstrebe å velge løsninger som gir lavest mulig feltstyrke. Det kan innebære å legge toleder varmekabel framfor enleder der det er mulig. (Toleder-kabel er ikke generelt tillatt i tregulv). Varmekablene kan eventuelt holdes avslått så lenge rommet er i bruk. Dersom varmekabelen er nedstøpt i betong vil gulvet likevel holde lenge på varmen.

Felt i vanlige boliger

Elektriske og magnetiske felt i boliger avhenger av flere faktorer, som avstand til kraftledning, antall og typer elektriske apparater og varmekabler. Elektrisk feltstyrke rundt de vanligste husholdningsapparater overskrider sjelden 500 V/m. Apparater tilkoblet jordet stikkontakt vil ha lavere elektrisk felt enn ujordet utstyr. I norske boliger uten varmekabler og langt fra kraftledninger er normalt nivå for magnetfeltet 0,01-0,1 µT (10-100 nT). En rekke husholdningsmaskiner forårsaker felt mellom 1-10 µT (1000-10 000 nT) i arbeids-og oppholdsavstand.

I tabellen nedenfor vises noen eksempler på magnetfeltnivå rundt enkelte typer husholdningsapparater. Dette kan variere fra modell til modell. Her vises kun noen eksempler.

      Til toppen av siden

Helse-effekter ved bruk av mobiltelefoner

Frekvens og effekt for bærbare telefonsystemer

I tabellen nedenfor vises effekt og frekvens for de mobiltelefonsystemene vi har i Norge og for de nye trådløse hustelefonene, DECT. Som det fremgår av tabellen, kan gjennomsnitts-effekten en mobiltelefon sender ut være lav selv om maksimal utgangseffekt oppgis å være 1 eller 2 Watt. Dette gjelder særlig i tettbebygde strøk der basestasjonene står tett. Da vil mobiltelefonen automatisk nedregulere utsendt effekt til det nivå som er nødvendig for å nå nærmeste tilgjengelige basestasjon og det radiofrekvente feltet rundt antennen blir dermed svakere.

Mulige helse-effekter av radiofrekvente felt

Normal anvendelse av bærbare mobiltelefoner medfører at senderantennen vil komme svært nær brukerens hode, normalt bare noen få centimeters avstand. Under samtale sender antennen ut signaler og det oppstår et radiofrekvent felt rundt antennen. Deler av den radiofrekvente energien absorberes i kroppsvev nær antennen. For å beskrive eventuelle helseeffekter som kan ha en termisk årsak, undersøker man hvordan energien absorberes i kroppen. Ved tilstrekkelig sterk eksponering vil dette føre til en oppvarming av kroppsvev. Studier så langt har vist at man må ha en temperaturstigning på mer enn 1 grad C i kroppsvevet før skadelig effekt kan påvises. Biologiske effekter som skyldes temperaturøkning i kroppsvev som følge av eksponering for radiofrekvente felt, kalles termiske effekter. Effekter som kan ha andre årsaker enn temperaturøkning, kalles ikketermiske effekter. Ved mobiltelefoner regner man ikke med at termiske effekter kan oppstå.

Absorbert energi i hodet er svært avhengig av avstanden mellom antenne og hode. Som eksempel kan nevnes at denne verdien reduseres til en tiendedel når avstanden økes fra 1 cm til 5-6 cm. Ved 30 cm avstand er absorbert energi 1/100 av det den vil være om man holder telefonen tett ved hodet.

Det finnes ingen særskilte forskrifter for eksponering for radiofrekvente felt i Norge. Internasjonalt er det gitt anbefalte retningslinjer for eksponering for slike felt. Hensikten med disse er å begrense eksponering som kan føre til kjente skadelige akutte helseeffekter forårsaket av oppvarming i kroppen, dvs. en lokal temperaturøkning begrenset til mindre enn 1° C. For vurdering av eventuelle langtids-effekter ved svakere felt som fra mobiltelefoner, er forskningsresultatene foreløpig for ufullstendige til å gi grunnlag for å sette eksponeringsrestriksjoner. Det finnes en internasjonal standard som gir kriterier for hvordan vurdering av eksponering for felt fra bærbart telekommunikasjonsutstyr skal utføres.  

      Til toppen av siden

Stråling fra basestasjoner for mobiltelefoni  

Basestasjoner for mobiltelefoner er i løpet av de siste årene installert over hele landet. Mange oppleverer en usikkerhet for hva de utsettes for og Statens strålevern mottar daglig  henvendelser om eventuell helserisiko forbundet med disse.

En basestasjon består av flere antenneelementer og selve senderen. Senderen er plassert i en egen utstyrshytte eller i et eget rom og er så godt skjermet at feltstyrkenivået i omgivelsene er neglisjerbart sammenlignet med retningslinjene. Basestasjonenes antenner er som regel montert i master 10-50 meter over bakken, på fasader eller tak på bygninger. Hver antenne sender ut radiofrekvente signaler i en bestemt retning. Signalene sendes ut nesten horisontalt. Det innebærer at feltets intensitet på bakken under antennene blir lav. Feltet avtar dessuten raskt med avstanden fra antennen. Feltstyrken i antennens hovedstråleretning kan innenfor ca. 5 meters avstand overskride internasjonale normer anbefalt for befolkningen generelt. For å befinne seg i hovedstråleretningen, må man være rett foran antennen i høyde med selve antenneelementet og i den retningen antennen sender. Antenner plassert på tak kan innebære at opphold foran antennene kan forekomme. Slike områder skal ikke være tilgjengelige for normal ferdsel uten advarselsskilt eller inngjerding. Fordi antennene sender signalene ut nesten horisontalt, vil feltstyrken i etasjen under takmonterte antenner være svært lav. Feltstyrken bak antennene er kraftig dempet i forhold til foran. Det betyr at utenfor ca. en halv meters avstand bak antennen vil feltstyrkenivåene være lavere enn internasjonale normer anbefalt for befolkningen. I de tilfeller hvor små antenner er montert innendørs for å gi bedre dekning i f.eks. kontorlokaler, vil antennens effekt være så lav at de resulterende feltstyrkene er svært lave. Disse vurderingene er basert på full sendeeffekt på antennen, noe som sjelden forekommer. Antenner plassert lavt i forhold til bakkenivå sender som regel med redusert effekt, typisk ned i 1-2 Watt sammenlignet med 30 Watt som er absolutt maksimal effekt. Innendørsantenner for DECT og GSM sender med effekt i milliWatt-området (1 mW = 0.001 W). 

Det finnes ingen særskilte forskrifter for eksponering for radiofrekvente felt i Norge. Internasjonalt er det gitt anbefalte retningslinjer. Hensikten med retningslinjene er å begrense eksponering som kan føre til kjente skadelige akutte helseeffekter forårsaket av oppvarming i kroppen. Felt fra basestasjoner kommer sjelden opp i slike nivåer i områder der befolkningen normalt befinner seg. For vurdering av eventuelle langtids-effekter ved svakere felt, er forskningsresultatene foreløpig for ufullstendige til å gi grunnlag for å sette  eksponeringsrestriksjoner. Retningslinjene er veiledende slik at de forskjellige land kan bruke dem som grunnlag hvis man beslutter å utforme egne forskrifter med grenseverdier. Statens strålevern legger de internasjonale retningslinjene til grunn ved vurdering av situasjoner der slik eksponering forekommer.

Til toppen av siden